Fra singel til parliv
I tidligere tider hadde man hjelp av foreldre, familie, slekt, kirke, som bidro til å organisere og tilrettelegge i samfunnet, også samliv og ekteskap. En kollektivistisk kultur, og da var det en for alle.
I dag, i oppløsningens tid - oppløsning av kirken, av den tradisjonelle og kollektivistiske måten å leve på, er vi blitt mer individualistiske. Vi vil velge selv hvordan vi lever våre liv, og velge partnere selv. Men har vi lært å tenke på egne behov, og har vi lært å tilrettelegge for å få det som vi ønsker, navigere rundt i samfunnet med oss selv? Noen er mer utadvendte, kanskje bedre på å presentere seg selv, mer selvtillit, mer karismatiske, mer populære. Andre er mer innadvendt, kanskje mer sjenerte, lite frampå, mer tilbaketrukket, mindre sosiale, og har kanskje en annen måte å presentere seg selv på som ikke er så framtredende. Noen mennesker kan ikke flørte, eller ta kontakt, by på øyekontakt. Så når man ikke har noen til å tilrettelegge og hjelpe seg, kan det bli mer utfordrende å møte noen, hvis man selvfølgelig ikke blir sjekket opp.
Mange er opptatt av å finne den rette, det er viktig, men... hvordan være den rette? Hvem er jeg? Hva kan jeg tilby som kjæreste? Hvordan tenker jeg, føler jeg, og reagerer jeg i gode stunder, eller i vanskelige stunder? Og vet jeg hva jeg lengter etter?
Kan jeg ha blokkeringer i meg som hindrer meg i å skape et parliv. Tør jeg å gi meg hen til forelskelsen, satse, være nær i et følelsesfelleskap? Vi kan ha ubehagelige, kanskje vonde opplevelser fra barndom, ungdomstid eller tidligere forhold. I tillegg kan våre behov og lengsler også endre seg kanskje fra man er 20, 50 til 70, kanskje før og etter man får barn. Men lengselen etter å ha noen som er der for meg forandrer seg ikke.
Hva gjør det med selvbildet vårt? Hvordan ser vi på oss selv, og vår plass i samfunnet? Vi har jo erfart at det raskt blir en kjønnskamp. Og det er så trist at både hun og han og hen utfordres på dette. Tiden går, vi blir mer alene, mer ensomme. Det kan ta tid før vi våger oss inn i parlivet, det kan bli for sent å få barn.
Men... det finnes håp... det er hjelp å få for enkeltindividet som strever. I tillegg er det viktig at vi alle løfter blikket, og ser litt helhetlig på det.