Jeg, du, dere er nødvendigvis ikke syk, "gal" eller har psykiske problemer. Noen har selvfølgelig psykiske vansker, og de må be om og få riktig hjelp.

Men... mange mennesker som klarer seg helt fint i samfunnet kan ha utfordringer på det følelsesmessige plan. Mange har ikke lært å kjenne på egen kropp, og i kroppen vår er følelsene. Å kjenne på følelsene, og vite hva de forteller oss er nødvendig, henviser til forskerne og klinikerne John Gottman og Sue Johnson. Det er lettere å forstå når man er glad eller sint, men når man er såret og trist over noe, når man blir forlatt og kjenner på for eksempel ensomhet, hva da? Ikke alle har lært hvordan disse sårbare følelsene kjennes, som skam, skyld, sorg og frykt. Når man har disse følelsene er det da heller ikke lett å forstå hvordan man reagerer, hvordan man tenker og i tillegg hvordan det påvirker omgivelsene våre. Å se sammenhengene inni en selv, forstå seg selv, og ikke vite hva dette som skjer heter og ikke ha språk for det kan skape vansker i nære relasjoner.

Når man ikke har det blir det heller ikke lett å fortelle om det til andre. Å ikke vite hva det er som skjer og hva det heter forhindrer oss i å skape nær kontakt, og det blir vanskelig å få det vi trenger når noe er vanskelig. Samtalen med en annen er ofte løsningen i seg selv, ikke nødvendigvis rådene vi får.

De fleste ønsker å ha en kjæreste, en som er der for deg, en å skape et liv med på de gode dagene, men også når vi får det vanskelig. Mange ønsker i tillegg å få være der for kjæresten sin, en som åpner opp og beveger oss på et følelsesmessig plan, opplevelsen av å bety noe for noen. Som skrevet så strever mange med å kjenne etter, og i tillegg dele det med noen nære, og da får man problemer med å skape et følelsesfellesskap når man for eksempel er i et parforhold. I tillegg kan dette bli et hinder i å finne en kjæreste. Man unngår det nære, unngår å være seg selv, og presenterer ikke en ekte versjon av seg selv.

Men... det finnes håp. Dette kan læres! De færreste snakker om følelser hver dag hele tiden, og det er sjelden man snakker sammen hele tiden. Men det er viktig å kjenne seg selv, og det er viktig å snakke sammen dersom man ønsker et godt parforhold og/eller ønsker en kjæreste. Og de som gjør det opplever det som nyttig, utviklende og interessant!

I tidligere tider fikk man hjelp av foreldre, familie, slekt, kirke, som bidro til å organisere og tilrettelegge i samfunnet, også samliv og ekteskap. En kollektivistisk kultur, og da var det en for alle.

I dag, i oppløsningens tid - oppløsning av kirken, av den tradisjonelle og kollektivistiske måten å leve på, er vi blitt mer individualistiske. Vi vil velge selv hvordan vi lever våre liv, og velge partnere selv. Men har vi lært å tenke på egne behov, og har vi lært å tilrettelegge for å få det som vi ønsker, navigere rundt i samfunnet med oss selv? Noen er mer utadvendte, kanskje bedre på å presentere seg selv, mer selvtillit, mer karismatiske, mer populære. Andre er mer innadvendt, kanskje mer sjenerte, lite frampå, mer tilbaketrukket, mindre sosiale, og har kanskje en annen måte å presentere seg selv på som ikke er så framtredende. Noen mennesker kan ikke flørte, eller ta kontakt, by på øyekontakt. Så når man ikke har noen til å tilrettelegge og hjelpe seg, kan det bli mer utfordrende å møte noen, hvis man selvfølgelig ikke blir sjekket opp.

Mange er opptatt av å finne den rette, det er viktig, men... hvordan være den rette? Hvem er jeg? Hva kan jeg tilby som kjæreste? Hvordan tenker jeg, føler jeg, og reagerer jeg i gode stunder, eller i vanskelige stunder? Og vet jeg hva jeg lengter etter?

Kan jeg ha blokkeringer i meg som hindrer meg i å skape et parliv. Tør jeg å gi meg hen til forelskelsen, satse, være nær i et følelsesfelleskap? Vi kan ha ubehagelige, kanskje vonde opplevelser fra barndom, ungdomstid eller tidligere forhold. I tillegg kan våre behov og lengsler også endre seg kanskje fra man er 20, 50 til 70, kanskje før og etter man får barn. Men lengselen etter å ha noen som er der for meg forandrer seg ikke.

Hva gjør det med selvbildet vårt? Hvordan ser vi på oss selv, og vår plass i samfunnet? Vi har jo erfart at det raskt blir en kjønnskamp. Og det er så trist at både hun og han og hen utfordres på dette. Tiden går, vi blir mer alene, mer ensomme. Det kan ta tid før vi våger oss inn i parlivet, det kan bli for sent å få barn.

Men, det finnes håp... det er hjelp å få for deg som strever